Lading av elektriske kjøretøy

Lading med strøm er elbilens svar på drivstoff.  Mye av ladingen skjer med normalladere når kjøretøyet står parkert. Normallading skjer via en type-2 kontakt. Lading via tradisjonell stikkontakt (Schuko) er ikke tillatt annet enn i nødstilfeller. Les mer om dette på DSBs hjemmesider.

Når elektriske kjøretøy trenger påfyll av strøm på farten, benyttes ladestasjoner. På hurtigladestasjonene finner man ladere med ulik kapasitet, og det vanligste er hurtigladere, med 50 til 150 kWh kapasitet og lynladere med kapasitet over 150 kWh. Disse laderne har fastmonterte ladekabler med enten CCS eller CHAdeMO kontakt. I dag blir de fleste ladestasjonene som oppgraderes eller bygges i Norge utstyrt med lynladere med CCS kontakt.

Destinasjonsladere er lademuligheter der du parkerer på reise. Dette er vanligvis normalladere med typisk 7,2 til 22 kW ladekapasitet, og krever at du har med din egen ladekabel.

Jo høyere kapasitet laderen har, jo raskere går ladingen. Hastigheten på ladingen avhenger blant annet også av bilens kapasitet til å motta lading med høy kapasitet, temperaturen på batteriet og utetemperaturen. På hurtigladere kan du lade bilen fra 0 til 80 prosent i løpet av 20 – 30 minutter. Etter at batteriet er 80 prosent oppladet, kan det ta dobbelt så lang å lade fordi motstanden i batteriet blir sterkere jo mer oppladet batteriet er.

Hurtiglading prises i all hovedsak som kroner per KWh. I noen tilfeller har ladeoperatørene (se forklaring under) i tillegg lagt til et priselement i kroner per minutt dersom kunder tar opp plass på ladestasjonen etter at bilen er fulladet.

Hvilken pris forbrukere betaler når de lader på en hurtigladestasjon vil blant annet kunne avhenge av om forbrukeren:

• Lader som drop-in kunde på ladestasjonen og betaler drop-in pris (se forklaring under)
• Har et kundeforhold til ladeoperatøren
• Lader ved hjelp av en roamingaktør (se forklaring under)
• Har andre fordelsavtaler gjennom til eksempel gjennom medlemskap, kredittkort mv.
• Hvor i landet man lader

Det er ikke gitt at det er drop-in prisen som er den dyreste prisen forbrukeren kan bli belastet. Roamingaktører inngår til eksempel egne prisavtaler med ladeoperatørene og kan ha egne påslag/tillegg i prisen de deretter tilbyr sine kunder, noe som kan gi lavere eller høyere pris en drop-in prisen.

Prisen på hurtiglading reflekterer kostnadene ved etablering og bruk av ladenettverket.

• Prisen på hurtiglading hos ladeoperatørene skal dekke alle kostnader og i tillegg gi en forsvarlig avkastning til eierne av ladeselskapene.
• Prisen på hurtiglading hos roamingaktørene vil blant annet reflektere avtaleprisene roamingaktørene oppnår hos ladeoperatørene og avkastning til roamingaktøren.
•  

Prisen på hurtiglading skal dekke ladeoperatørene kostnader knyttet til blant annet:

Kjøp og overføring av strøm

• Strøm kan kjøpes på ulike måter i form av spotpris eller på kontrakter. Dette betyr at ladeoperatørene ikke nødvendigvis opplever de samme svingningene i strømprisen som spotprisen viser.
• Overføring av strøm (nettkostnader og anleggsbidrag) koster. Rask lading med høy effekt gir høyere nettkostnader (effektkostnader). En stadig større andel av laderne er lynladere, som gir en ladeeffekt på mer enn 150 kilowatt noe som gir et høyt effektuttak på ladestasjonene.
•  

Etablering og drift av ladestasjonen

• Etablering av ladestasjonen (prosjektering, leie eller kjøp av areal) utgjør en kostnad for ladeoperatørene. Ladeoperatørene ønsker å bygge ladestasjoner på steder der folk ferdes og hvor det er naturlig å stoppe for å lade. Dette innebærer forhandlinger med grunneiere om leie eller kjøp av areal.
• God drift av ladestasjonene er viktig (hardware, backofficesystemer, service og vedlikehold). Ladeoperatørene ønsker å tilby brukervennlige ladestasjoner med god tilgjengelighet og oppetid. Dette gir kostnader knyttet til anskaffelse av ladestolper med gode brukergrensesnitt, datasystemer, banksystemer og systemer for god service og vedlikehold.
•  

Investeringer i utviklingen av ladenettverket og oppgraderinger

• I tillegg til å dekke operasjonelle kostnader ved ladeinfrastrukturen kreves det også betydelige investeringer for å utvide ladenettverket og gi et ladetilbud som forbrukerne ønsker. Økte krav hos myndighetene som blant annet krav til betaling med bankkort utløser behov for nyinvesteringer i ladeutstyr og datasystemer som også bidrar til en kostnadsøkning hos ladeoperatøren.

Drift av selskapet

• Prisen på hurtiglading hos ladeoperatørene skal også dekke kostnader til lønn for de ansatte og gi en bruttoavkastning til eierne av ladeselskapene.

Drivkraft Norge er opptatt av at det er en god konkurranse i lademarkedet. Det er i dag om lag 10 aktører som tilbyr hurtigladetjenester i hele landet. Noen aktører er større enn andre og ikke alle tilbyr lading overalt.

Konkurransetilsynet sin rolle er å overvåke markeder og som et ledd i dette arbeidet følger de hurtiglademarkedet tett. I januar 2022 innførte Konkurransetilsynet opplysningsplikt for de fem største aktørene i markedet. Dette innebærer at Mer, Recharge, Tesla, Eviny og Circle K må melde fra om alle oppkjøp, fusjoner og foretakssammenslåinger.

Konkurransetilsynet har, i tillegg til å pålegge opplysningsplikt, pålagt de største aktørene å om å gi utfyllende opplysninger, slik at Konkurransetilsynet er godt rustet til å vurdere markedssituasjonen i hurtiglademarkedet.

Drivkraft Norge støtter Konkurransetilsynets arbeid med å sikre velfungerende konkurranse i hurtiglademarkedet.

Drivkraft Norges medlemmer har som ambisjon å levere klimanøytrale løsninger innen 2050. Våre medlemmer representerer blant annet en samlet norsk ladebransje, og bygger kontinuerlig ut ladetilbudet i hele landet. Vi mener følgende er viktig for med dette på en effektiv måte:

• Rask og forutsigbar tilgang til kraftnettet
• Effektiv og lik behandling av byggesøknader i kommunene
• Forutsigbare rammevilkår som fremmer innovasjon og god konkurranse blant aktørene
• Støtteordninger for ladeinfrastruktur som ikke er kommersielt lønnsomt å bygge ut, særlig for tyngre kjøretøy