Nye drivstoffregler kan ramme distriktene hardt

Dette innlegget ble publisert av Nationen 11. mai.

De fleste av oss tenker sjelden på hvordan drivstoffet kommer frem dit det trengs. Til energistasjonen, til ferga, til traktoren, ambulansen eller anleggsmaskinen. Derfor er det verdt å rope varsko når tilsynelatende tekniske regelendringer kan få svært uheldige utslag. 

Konkret vurderer myndighetene å endre reglene for det såkalte massebalansesystemet for drivstoff. Det høres komplisert ut, men i praksis handler det om hvordan biodrivstoff og fossilt drivstoff kan lagres og distribueres på en mest mulig effektiv måte.

Forslaget innebærer å gå bort fra dagens fleksible allokering, og over til proporsjonal allokering. Bakgrunnen er tolkningen av regelverket i forbindelse med gjennomføringen av EUs fornybardirektiv (RED II).

Dette er mer enn en teknisk justering. I virkeligheten er det et valg med store konsekvenser for distriktene, beredskapen og folks lommebok.

Et velfungerende system

Massebalanse er et anerkjent regnskapssystem som gjør det mulig å blande biodrivstoff og fossilt drivstoff i samme infrastruktur, samtidig som klimaeffekten dokumenteres og kontrolleres.

Fleksibel allokering gjør det mulig å ta ut ulike blandingsforhold, tilpasset behovene til ulike kunder, men aldri mer enn summen av det som er lagt inn på tanken. Slik fungerer det i dag, noe som gjør det mulig å samlagre drivstoff og å bruke eksisterende tanker og rør mest mulig effektivt. Resultatet blir lavere kostnader, høy forsyningssikkerhet og like konkurransevilkår. Dette er ikke et særnorsk system, men en løsning som også er anerkjent i resten av Europa.

Økte kostnader – uten gevinst

Med proporsjonal allokering må alle uttak være helt lik blandingsforholdet på tanken. Resultatet blir da mindre fleksibilitet, mer kompleks logistikk med større behov for parallelle tanker og økt transport på vei. Det betyr høyere investeringskostnader i hele verdikjeden, og kostnader som til syvende og sist vil havne hos forbrukerne.

Endringene vil verken føre til bedre kontroll med bærekraft eller reell klimanytte. Tvert imot risikerer vi å bruke store summer på ny infrastruktur, i stedet for å få mest mulig klimaeffekt ut av de ressursene vi allerede har.

Svekket beredskap i distriktene

De mest alvorlige konsekvensene kan dessuten ramme distriktene spesielt hardt. Der er mindre drivstoffterminaler helt avhengige av samlagring og samarbeid. Når fleksibiliteten i dette systemet svekkes som følge av denne endringen, kan mange av terminalene bli ulønnsomme og i verste fall nedlagt.

Slike nedleggelser langs kysten og i utkantene forlenger avstanden mellom terminalene og svekker også den den nasjonale beredskapen. I krisesituasjoner er nettopp fleksibel lagring, korte forsyningslinjer og desentralisert infrastruktur helt avgjørende.

De siste årene har vist oss betydningen av god beredskap. Drivstofforsyning er en helt sentral del av dette, enten det gjelder ekstremvær, ulykker eller en anspent geopolitisk situasjon.

Klimapolitikk må være praktisk

Skal klimapolitikken ha legitimitet, må den være både effektiv og mulig å gjennomføre. Når et system fungerer, gir dokumentert klimaeffekt og samtidig ivaretar beredskap og konkurranse, bør også terskelen være høy for å skrote det.

Endringer i massebalansesystemet gir ingen ekstra utslippskutt. Biodrivstoffet er like bærekraftig og like godt dokumentert før, som etter en regelendring. Forskjellen ligger kun i hvordan systemet organiseres, ikke i klimaeffekten.

Å innføre proporsjonal allokering er et klassisk eksempel på regelverk som ser ryddig ut på papiret, men som skaper problemer i virkeligheten.

Norge trenger klimaløsninger som kutter utslipp, ikke tiltak som gjør hverdagen dyrere for folk flest og som samtidig svekker beredskapen.